Sammensetning og virkningsmekanismer av plantevekstregulatorer

Plantevekstregulatorer er et produkt av integrert utvikling av ulike vitenskapelige og tekniske felt, inkludert organisk syntese, sporanalyse, plantefysiologi, biokjemi og moderne jordbruk, skogbruk og hagebruk. I løpet av 1920- og 1930-årene oppdaget forskere tilstedeværelsen av spormengder av naturlige plantehormoner-som etylen, indol-3-eddiksyre (IAA) og gibberelliner i planter, og la merke til deres rolle i å regulere vekst og utvikling. Forskning på syntetiske analoger begynte på 1940-tallet, noe som førte til suksessiv utvikling og gradvis adopsjon av forbindelser som 2,4-D, DA-6 (aminfrisk ester), forklorfenuron, natriumnitrofenolat, -naftaleneddiksyre (NAA) og maleinhydrazid, som til slutt etablerte dem som en særskilt kategori av agrokjemikalier. Selv om antallet syntetiske plantevekstregulatorer har vokst betydelig i løpet av de siste tre tiårene, har deres utvikling og anvendelsesomfang ligget bak de for insektmidler, soppdrepende midler og ugressmidler på grunn av kompleksiteten til påføringsteknikker. Likevel, drevet av behovene til landbruksmodernisering, har plantevekstregulatorer et enormt potensial for utvikling, med en akselererende trend observert siden 1980-tallet. Kina begynte produksjonen og bruken av plantevekstregulatorer på 1950-tallet.

 

For målplanten er en plantevekstregulator et eksogent, ikke{0}}næringsrikt kjemisk stoff. Vanligvis i stand til å translokere i planten til virkestedet, kan den fremme eller hemme spesifikke fysiologiske prosesser selv ved svært lave konsentrasjoner, og dermed styre utviklingen for å møte menneskelige behov. Hver type plantevekstregulator tjener et bestemt formål, og applikasjonskravene er strenge; spesifikke effekter på målplanten oppnås kun under spesielle bruksforhold (inkludert miljøfaktorer). Endring av konsentrasjonen kan ofte gi motsatte resultater-for eksempel kan et stoff fremme vekst ved lave konsentrasjoner mens det hemmer det ved høye konsentrasjoner. Plantevekstregulatorer har et bredt spekter av bruksområder, som varierer avhengig av den spesifikke forbindelsen og målplanten. Eksempler inkluderer: kontrollere spiring og dvale; fremme rooting; stimulerer celleforlengelse og -deling; regulering av sideknopper eller tilering; administrere plantearkitektur (f.eks. fremme en kompakt, solid vane for å forhindre losji); regulerer blomstring eller kjønnsuttrykk og induserer frøfri frukt; tynning av blomster og frukt eller kontrollerende fruktdråpe; påvirke fruktform eller modningstider; øke stresstoleransen (mot sykdom, tørke, saltholdighet eller frost); forbedre næringsopptaket; øke sukkerinnholdet eller endre surhetsgraden; forbedre aroma og farge; stimulerende lateks- eller harpikssekresjon; og lette avløving eller uttørking (for å hjelpe mekanisk høsting) og konservering. Enkelte plantevekstregulatorer fungerer som ugressmidler når de brukes i høye konsentrasjoner, mens noen ugressmidler har vekstregulerende effekter ved lave konsentrasjoner.

Du kommer kanskje også til å like

Sende bookingforespørsel